Hvorfor er ikke skogen med i klimakalkulatoren?

Hovedårsaken til global oppvarming er at vi slipper ut karbon i form av CO2, som skulle ha ligget lagret i uendelige tider som olje, gass og kull – det vi kaller det lange karbonkretsløpet. Dette karbonet kan tas ut fra atmosfæren på flere måter. En av disse er at karbon fanges i bondens avlinger. Utfordringen her, er at bondens avlinger ikke syltes ned og lagres over lang tid, men forbrennes igjen relativt raskt – som regel innen et år når disse forhåpentligvis er solgt og fortært av folk eller dyr. Skulle dyrking av for eksempel gras vært et klimatiltak, måtte man hatt en metode for å lagre avlingene til evig tid, noe som neppe er aktuelt for annet enn restprodukter. Klimatiltakene innen agronomien handler ofte om å få store avlinger som blant annet gir mye karbon i jorda, siden en del jordbrukspraksiser gir lavt karboninnhold i jordsmonnet.

Skog er annerledes. Stående skogarealer inneholder store mengder karbon – de er et karbonlager. Det betyr ikke dermed at be binder mer karbon. En gammel skog er i ei likevekt, der den tar opp omtrent like mye karbon som den slipper ut ved at gamle trær dør og råtner. Utsagn som at regnskogen er verdens lunger, og lignende er derfor misvisende. Brenner vi derimot ned regnskogen, vil vi få et stort utslipp der og da.

Norsk skog

Norsk skog er i all hovedsak nokså ung skog, siden våre tidligere generasjoner har beskattet skogen hardt, og mer eller mindre avskoget store deler av landet. Ung skog binder karbon ved at den stadig øker i volum, noe den vil gjøre helt til den blir gammel, og når ei likevekt mellom råtning og ny tilvekst. Den norske skogen binder stadig mindre CO², da den blir stadig eldre. Skal norsk skog binde like mye CO² i fremtiden, og ikke bare være et karbonlager, må den hogges, og ny skog plantes. Trevirket må i størst mulig grad gå til materialer man kan bygge hus og andre byggverk som skal stå i mange år, slik at man får en reell karbonbinding. Videre må skogen stelles, ved at man rydder vekk noen trær for å gi plass til de man ønsker å satse på. Den må gjerne tynnes etter hvert, for at de beste trærne skal få plass til å vokse seg store, slik at mest mulig av treet kan brukes til sagtømmer – og dermed lagres som byggverk av ymse slag.

Utfordringen for skogbruket er at hogst gir et stort, kortvarig utslipp. Rundt halvparten av et tre består av greiner, topp og rot. Dette starter å råtne, og gir et relativt stort utslipp, som ikke blir oppveid før ny skog er etablert, og har blitt av en viss størrelse. Det går gjerne 10-30 år før den nye skogen har kompensert utslippet man hadde ved hogsten. Det samme problemet har man også ved andre skogtiltak, slik som tynning og ungskogpleie. På kort sikt vil det altså lønne seg for klimaet å ikke gjøre noe i skogen. Ved en slik tilpassing, vil skogen etter hvert miste mye av sin karbonbindende effekt, ved at den går over fra å være produktiv skog, til å bli gammel skog som gir fra seg like mye CO² som den binder.

Skogen teller lite

Skogens opptak av klimagasser godskrives i liten grad i Norges klimaregnskap. Fordelene ved at man en gang i fortiden avskoget store arealer regnes ikke med. Det medfører at skogen bidrar relativt lite i det norske klimaregnskapet, selv om den i praksis fanger rundt halvparten av Norges klimagassutslipp.

Det som derimot regnes med, er tiltak som kan få skogen til å binde enda mer karbon enn den allerede gjør. Et eksempel på dette er ekstra tett planting for klimaets skyld – noe staten allerede kompenserer skogeieren for som et klimatiltak.

Konklusjon

I landbruket gir de fleste klimatiltak en umiddelbar positiv effekt. Derfor kan kontinuerlig måling og estimering på gårdsnivå gi motivasjon til å gjøre klimatiltak. I skogen får man en umiddelbar negativ effekt av klimatiltakene, og det er ikke sikkert at implementering av skog i klimakalkulatoren vil stimulere til en god, langsiktig forvaltning av skogen. Når man legger til kostnaden ved å implementere skog i kalkulatoren, er det foreløpig konkludert med at nytten er lavere enn kostnaden.